Theodore Kaczynski er mest kjent under navnet "Unabomberen". Han sendte et antall bomber til mennesker han koblet til det teknologiske samfunnet, tre døde og over tjue ble skadd. Bak dette lå et glødende hat mot det teknologiske samfunnet, og Kaczynski har derfor fått et voksende antall sympatisører i visse primitivistiske og miljøkretser. Handlingene hans er uakseptable, men analysen hans av det teknologiske samfunnet er ikke uinteressant. Manifestet hans, "Industrial Society and Its Future", er å lese i sin helhet her.
Autonomi og antropologi
Kaczynskis menneskesyn bygger på at frihet, autonomi og uavhengighet verdsettes høyt. Han sikter her ikke til "friheten" til å velge mellom Cola eller Pepsi, eller "friheten" til å stemme på Jens eller Erna. Tvert imot mener han at "even under the harsher forms of servitude many slaves and serfs had more freedom - the kind of freedom that really counts (...) - than modern man does."
Selv avbrøt han en akademisk karriere for å flytte ut i villmarken. Når sivilisasjonen begynte å trenge seg inn i villmarken han hadde gjort til sitt hjem slo han tilbake med en bombekampanje. Valget hans om å leve der sier oss noe om hans definisjon av autonomi. Kaczynski snakker om "the power process", med fire element: goal, effort, attainment of goal, and autonomy. Dette innebærer at et menneske som får alt han eller hun ønsker seg uten å trenge å anstrenge seg for det, kommer til å oppleve livet som dypt meningsløst. Et menneske som istedet flytter ut i villmarken, og tvinges til å kjempe for å overleve, kommer ikke til å rammes av lignende eksistensiell angst. Dette er en sentral del av Kaczynskis antropologi, og en forklaring på det moderne samfunnets mange anomier. Vi konsumerer for å slippe å konfrontere tomheten i vår egen tilværelse, vekst og eksistensiell krise er derfor intimt knyttet til hverandre.
Her må man si seg enig med ham, og antropologien hans ligger i dette tilfellet nærme en høyreradikal sådan. Å leve uten å anstrenge seg er hedonistisk, uverdig og deprimerende. En sivilisasjon som har en slik tilstand som mål er problematisk.
Sivilisasjon og sosiologi
"Every major technological advance is also a social experiment."
- Kaczynski
Kaczynskis analyse av historien er nærmest deterministisk, og har mye til felles med historiematerialismen. Historiens motor er produktivkreftene, altså teknologien. Forandringer i teknologien forandrer samfunnet, og de er nærmest ureverserbare. Forandringen av samfunnet er dessuten til det verre, graden av frihet og autonomi minsker mens antallet sivilisasjonssykdommer øker.
Det er tydelig at han har studert mange såkalte "primitive" folk (dog uten å romantisere dem i den grad mange anarkoprimitivister gjør, Kaczynski er åpen med at de ofte levde voldsomme og harde liv, og at det fantes innslag av alt fra sexisme til dyreplageri blant dem). Når det gjelder revolusjon og sosial forandring er den franske og den russiske revolusjonen de to eksemplene han har studert mest, og de er derfor modellene for den kommende.
"In living close to nature, one discovers that happiness does not consist in maximizing pleasure. It consists in tranquility."
- Kaczynski
Kaczynskis beskrivelse av den moderne, teknologiske sivilisasjonen er dyster. Miljøet skades, men sivilisasjonen er også unaturlig for mennesket. Dette gjør at antallet amerikanere som må medisineres for å i det hele tatt fungere stadig vokser, og antallet krav og normer vokser også. Kaczynski sammenligner den moderne amerikaneren med et dyr i bur. Det fokuset han setter på sivilisasjonens skadelige effekter for mennesker gjør at man kan snakke om en radikal humanisme snarere enn en økologisk radikalisme.
Venstresiden
"When we speak of leftists in this article we have in mind mainly socialists, collectivists, "politically correct" types, feminists, gay and disability activists, animal rights activists and the like. But not everyone who is associated with one of these movements is a leftist."
- Kaczynski
Kaczynski er sterkt skeptisk til mennesker på venstresiden, "leftists". Han gjør en psykologisk analyse og kommer fram til at man havner på venstresiden på grunn av en viss psykologisk profil (det hele minner altså om en omvendt versjon av Adornos "autoritære personlighetstype"). Kaczynski mener at man havner på venstresiden på grunn av to faktorer: mindreverdighetskomplekser og oversosialisering. Den første faktoren er lett forståelig, mennesker på venstresiden identifiserer seg med grupper som anses som svake ettersom at de selv anser seg som svake. Dette gjør også at de er lettfornærmede på disse gruppenes vegne, og at de avskyr alt som assosieres med styrke eller fremgang (alt fra rike mennesker og militæret til den hvite rasen og staten Israel). Bak alt snakket om solidaritet skjuler det seg ofte en følelse av mislykkethet, misunnelse og hat.
Fenomenet oversosialisering forklarer Kaczynski med at samfunnet vårt er så komplekst og har så mange sosiale koder og normer som må internaliseres at mange mennesker risikerer å ta skade av det. Disse menneskene anstrenger seg i så høy grad for å handle og tenke på en sosialt akseptert måte at de tvinges til å lyve til seg selv om sine egne motiv for å slippe skyldfølelse. Dette innebærer at folk på venstresidens opprørske "posering" er en illusjon, da de egentlig angriper sivilisasjonen med utgangspunkt i dens egen ideologi. Kaczynski skriver om dette: "Leftists, especially those of the oversocialized type, usually do not rebel against those principles but justify their hostility to society by claiming (with some degree of truth) that society is not living up to these principles."
Hans analyse av den moderne venstresiden som psykologisk og sosial type er av betydelig verdi, og det er ingen tilfeldighet at Breivik regelrett plagierte deler av den i manifestet sitt (de ideologiske likhetene mellom dem er ellers begrensede). Kaczynski mener at folk på venstresiden tiltrekkes av de fleste bevegelser som gir inntrykk av å være systemkritiske, og de gjør det i et slikt antall og med en slik intoleranse at de har en tendens til å ta over dem (f.eks. miljøbevegelsen). Han advarer derfor sympatisørene sine mot å i det hele tatt akseptere dem.
For å oppsummere er det altså en verdifull og interessant analyse av det moderne samfunnet Kaczynski gjør. Antropologien hans, med fokus på uavhengighet og innsats, og beskrivelsen av sivilisasjonssykdommene, er av interesse, det samme er beskrivelsen av mennesker på venstresiden som psykologiske typer. Samtidig er han selv fastlåst i moderniteten vår sivilisasjon befinner seg i. Hans modell for revolusjon er den franske og russiske, og kosmologien hans er svært moderne og materialistisk. Historiesynet hans er også nært beslektet med den marxistiske historiske materialismen, selv om fokuset ligger på produktivkreftene som motor. Dette gjør at hans råd hva gjelder metoder framstår som svakheten i analysen hans. Beskrivelsen av den antropologiske krisen er verdifull, men noen løsning tilbys verken i hans teori eller praksis.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar