DLF og den klassiske liberalismen

Blant småpartiene i valget finnes det noen med en mer gjennomtenkt og helhetlig ideologi. Blant disse har vi Det Liberale Folkepartiet, som utgår fra et klassisk liberalt standpunkt (samme standpunkt som iblant kalles nyliberalisme). De står langt til høyre for den etablerte borgerlige siden, ettersom at de i prinsippet vil avvikle statens oppgaver utover beskyttelsen av enkeltmenneskets fri- og rettigheter. De vil altså ha den såkalte "nattvekterstaten".

På ett plan kan man føle samme sympati for DLF som man gjør for andre idealister, for andre mennesker med en overbevisning (for eksempel knøttlille NKP, litt rørende er det jo tross alt at det finnes mennesker som fortsatt lever i 1920-tallet, uansett om de er liberale eller kommunister). Det er også slik at deres kamp mot den sosialdemokratiske og altomfattende staten kunne hatt positive effekter også for nasjonalister og tradisjonalister om den var vellykket, i den forstand at den f.eks. kunne bedret mulighetene våre til å skape egne institusjoner (alt fra friskoler til medier til bokkafeer).

Men den klassisk liberale kampen kommer ikke til å være vellykket, og hvorfor skal jeg forklare i dette innlegget. Noen av DLFs svake sider er også av interesse for nasjonalister. Dette innlegget er derfor en oppfordring til de klassisk liberale om å fundere rundt spørsmål om tradisjoner, identitet og etnisitet, men og en liten "mini-introduksjon" til radikalkonservativ tenkning for nasjonalister.

Mangelen på historisk bevissthet

I likhet med mange mennesker som har "sett lyset" i form av en attraktiv og altomfattende ideologi, mangler de klassiske liberalistene en historisk bevissthet. De verken kan, eller prøver, å forklare hvordan den altomfattende staten har oppstått. De vet at de ikke liker den, men de kan ikke forklare den, vet ikke hvilke behov den har oppfylt historisk, hvilke grupper og krefter den er skapt av, osv. Derfor vet de heller ikke hvordan man skal avskaffe den altomfattende staten, og som alle sekterister oppgjennom historien har de overdreven tiltro til kraften i argumentene sine. Som om argumenter noen gang egentlig har avgjort historien.

Derfor blir historiesynet deres ett sterilt "før" og "etter", uten noen egentlig kobling, altså en form for utopisme. Om de klassiske liberalistene noen gang skulle interessere seg for spørsmålet om den altomfattende statens fødsel, kan de anbefales å lese boken After Liberalism av professor Paul Gottfried.

I sammenheng med mangelen på historisk bevissthet finnes det og en mangel på sosial bevissthet. De klassiske liberale identifiserer ikke sosiale grupper som kan spille en sentral rolle i kampen mot den altomfattende staten. Igjen grunnet troen på at "våre argumenter er så bra at de står over kampen mellom ulike grupper i samfunnet. Om alle bare får høre argumentene våre kommer de til å innse dette".

Utopisme, men ikke alltid

Interessant er også at de klassiske liberalistene ofte tar til orde for veldig radikale forandringer av samfunnet (statens avvikling), men når det gjelder eiendomsforholdene er de ikke like radikale. På den ene siden godkjenner de bare frivillige utvekslinger og kontrakter mellom mennesker, på den andre siden vil de ikke gjøre noen stor omfordeling av rådende eiendomsforhold, til tross for at disse ofte opprinnelig hviler på ufrivillighet. Når adelsmenn, kirker og stater med vold har omfordelt ressursene i samfunnet, velger de klassiske liberalistene i 9 av 10 tilfeller å la de fattige forbli fattige og de rike forbli rike. Man tvinges derfor til å konstatere at venstreanarkistene er mer konsekvente i slike spørsmål. For at et klassisk liberalt samfunn ikke bare skal bli en bevaring av urettferdigheter skapt med politiske midler, ville det rimeligste vært å innlede overgangen til det nyliberale lykkelandet med en massiv engangs-omfordeling.

Mennesketyper og sosio-kulturell kapital

De klassiske liberalene mangler også, som alle utopister, kjennskap til hvordan mennesker og samfunn fungerer. For at et samfunn med minimal stat skal kunne fungere kreves det faktisk en ganske avansert mennesketype, og en oppsetning normer, verdier og andre former for sosial kapital. Det er altså ikke helt lett å håndtere en slik plutselig økning av frihet som de klassiske liberalistene etterstreber, man kan sammenligne det hele med å plutselig kaste ut en 18-åring hjemmefra og si "nå klarer du deg selv". Et folk oppfostret av den altomfattende mammastaten kommer i en slik situasjon til å klare seg så dårlig at det snart skriker etter mammastatens gjeninnføring.

Et samfunn med høy grad av personlig frihet trenger derfor mennesker som kan håndtere dette. Slike mennesker har ofte sin forankring i tradisjoner, de har ofte en organisk identitet, og de har ofte noen form for spiritualitet. Men de klassiske liberalistene nevner ikke med ett ord hvordan de forestiller seg at tradisjoner, identitet, solidaritet og spiritualitet skal kunne overleve i det klassisk liberale samfunnet. Kanskje kan man innvende at det sivile samfunnet skal ta seg av slike ting gjennom frivillig samarbeid, men det ville da vært flatterende for de klassiske liberalistene om de selv begynt å sysle med slikt allerede i dag. For hvis de ikke selv orker å gjøre det, så antyder det at andre heller ikke kommer til å gjøre det, og at infrastrukturen i form av verdier og normer som legger selve grunnlaget for et frihetlig samfunn, kommer til å gå under ganske fort.

Samfunnets etniske basis

Like naivt som synet på at normer og felles verdier oppstår og overlever av seg selv så snart den ondsinnede staten avskaffes, er DLFs syn på innvandring. Denne mener de skal være fri. Dette er selvfølgelig en søt og velmenende holdning. Det er samtidig en rask vei til samfunnsmessig selvmord.

De klassiske liberalistene vil altså skape et flerkulturelt samfunn, med et flertall etniske grupper som sameksisterer. Problemet er at visse etniske grupper kommer til å være mer fremgangsrike enn andre, og visse mer tallrike enn andre. Dette dreier seg sjelden om de samme gruppene, de mest tallrike er sjelden de som er rikest på penger. At dette fører til misnøye er noe som sier seg selv. Like selvsagt er det at en tallrik men fattig gruppe ikke avstår fra å bruke politiske midler, i verste fall i form av vold og gjenopprettelse av staten, når de føler seg forfordelt. Dette demonstrerer at selv om klassiske liberalister kan drømme om en utopi hvor det politiske er dødt, så har det en lei tendens til å komme tilbake. Og den fleretniske staten framskynder prosessen, ettersom at følelsen av sjalusi blir sterkere når den rikere gruppen ikke deler ens egen hudfarge, religion og/eller kultur. Det er kanskje tragisk og "feil", men dessverre for våre utopister er det slik det er.

Det finnes flere områder hvor jeg ikke deler de klassiske liberale idealene. Den forbigåelsen av mentalt og fysisk funksjonshemmede, eller mennesker som bare har hatt uflaks, som kommer til å bli en følge av disse byr meg for eksempel imot. En av statens oppgaver er og blir å ta hånd om de svakeste gruppene. Men dette er i sammenhengen uinteressant, ettersom de klassisk liberale tror at dette kommer til å løses delvis gjennom almisser, delvis gjennom staten, og at vi andre egentlig ikke har noen slik plikt.

---
Følg denne bloggen på Facebook og få varsel om nye innlegg i feeden